Hvorfor Aristoteles og Aquinas?
Michael Egnor; 25. juli 2017
Oversatt herfra.
Bilde 1. Eks. på Aristoteles-sitat (tillagt?)
Her er et rettmessig spørsmål: Hvorfor forvirrer jeg så mye med skolastisk filosofi? Av hvilken genuin relevans er det for intelligent design, og hvordan er det til hjelp i vår twilight-kamp med darwinisme og materialisme?
Mitt raske svar (og helt ærlig) er at jeg elsker det. Det metafysiske perspektivet til de store skolastiske filosofene - 'hylomorfisme', doktrinen at 'væren' (benyttes om levende organismer- lenke) resulterer fra en kombinasjon av materie og form, er den beste ideen noen noensinne har hatt. I det minste den beste verdslige ideen, noen noensinne har hatt. Det er en dyp skjønnhet og omfavnende rasjonalitet i den aristoteliske-thomistiske måten å forstå verden på. Det kan sies at Aristoteles var den siste mannen som kjente alt som kunne være kjent i sin tid, og at Thomas Aquinas var den siste store systematiske filosofen - den siste filosof/teolog til å sette sammen et sammenhengende system for å forstå hele virkeligheten. Det er en måte å forstå verden på som på en gang er både sann og vakker (og Thomas vil si at sannhet og skjønnhet i realiteten er det samme). Og jeg tror at han uttrykte det ganske korrekt.
Hvordan hjelper dette i kampen mellom design og darwinistisk materialisme? Spiller skjønnhet og sannhet virkelig en rolle i denne kampen i grøfter av 21. århundres vitenskap og kultur? Jeg tror de gjør det, på en praktisk måte.
Den fundamentalistiske modernistiske feilen er Nominalisme. Nominalisme, som er en filosofisk skole som hadde en forespeiling i antikken, men virkeliggjøring i det 14. århundre, er troen på at universelle begrep ikke eksisterer uavhengig av sinnet. Det er oppfatningen at slike generelle ting som rettferdighet eller menneskehet eller matematikk bare er begreper, uten virkeliggjøring i den mentale verden. Nominalisme er det syn at universelle begrep bare er navn, uten foreliggende virkelighet. Det er en oppfatning i motsetning til Platons radikale realisme, som trodde at universaler eksisterte i perfekte former i et rike mer virkelig enn vår eget, og til den moderate realismen til Aristoteles, som trodde (på karakteristisk moderat måte) at universelle idéer hadde en ekstra mental virkelighet i denne verden, men ikke i den Platoniske verden av former.
Bilde 2. Er du realist eller nominalist?
Problemet med nominalisme er at den løsgjorde og til slutt isolerte sinnet fra verden, og utviklet seg over tid til den kartesiske dualistiske modellen av sinnet - der mennesket var sammensatt av to separate substanser, mentalt og fysisk. Moderne materialister kasserte ganske enkelt Descartes 'mentale' substans, og bygget deres metafysiske struktur (skrøpelig som den er) på materie - som bare et stoff utvidet i rommet. Det er gjennom materie og materie alene, at materialister forsøker å forklare verden. Og selvfølgelig etterlot ikke "materie utvidet i rommet" noen nødvendig plass til Gud, som gledet nylig oppildnede ateister grenseløst.
Materialisme, den sanseløse yngelen til nominalisme og kartesisk dualisme, ga tilstrekkelig bakkekontakt for noen aspekter av moderne vitenskap, spesielt etter at Bacon kasserte teleologi som naturprinsipp, og Newton utviklet en ganske vellykket kosmologi basert på naturens analogi til en maskin. Mekanisk filosofi, materialismens ideologiske substrat, ble standard metafysisk holdning til moderne vitenskap.
Men en forklaring på livet virket utenfor rekkevidde til selv de mest lidenskapelige materialister. "Materie utvidet i rommet" syntes (for den ureflekterende ateisten) tilstrekkelig for å undersøke steiner og slikt, men levende ting manifesterer en sjokkerende kompleksitet og hensikt som ingen i sitt rette sinn kunne tilskrive som "bare utvidede ting". Richard Dawkins oppfattet det riktig: materialismen etterlot en ateist intellektuelt utilfreds.
Oppfyllelsen kom i 1859. Darwins "overlevende overlevde" teori injiserte liv i naturens maskin, og syntes (hvis du ikke virkelig tenker på det) å forklare den forbløffende tilpasningen av levende ting til den naturlige verden. "Hvis de ikke tilpasset seg, ville de dø! - det var alt som skjedde! De ikke-adaptive er døde, de adaptive er i live! Biologien er forklart! "Ateismens skinnende nye kreasjons-myte satte ut podinger i vitenskap og kultur, og nedbrøt begge på måter som er smertefullt å undersøke. Eventyr ble vitenskapelige forklaringer, og de var ikke engang hyggelige eventyr. I den darwinistiske myten utviklet menneskets høyeste egenskaper seg på grunn av hans laveste disposisjoner. Eugenikk var og er det uunngåelige resultat av Darwins bloddryppende antropologi.
Bilde 3. Den befruktede cellen har et innebygd program for ferdig kroppsform
Hvis vi skal beseire denne galskapen, må vi for vitenskapens og kulturens og menneskeheten gjøre mer enn å male darwinismen til støv, så nødvendig (og tilfredsstillende) som det er.
Vi må erstatte den. Og erstatningen må være noe sant og moralsk. Hylomorfisme, metafysikken til Aristoteles og Aquinas, er det metafysiske systemet som nominalisme og mekanistisk filosofi, materialisme og darwinisme erstattet, men det er fortsatt det ene metafysiske systemet helt motsatt til de dumme og stygge feilene i Darwins eventyr.
Mitt (Egnors) håp er at ID-bevegelsen kan bevege seg mot en aristotelisk og thomistisk kritikk av darwinismen. Det er den mest effektive måte - jeg tror den eneste virkelig effektive måten - å sparke vekk grunnlaget for nominalisme og mekanisk filosofi der Darwin og hans barn bygget sin fiksjon.
Relevant musikk: 'Who am I'? (M. Smith)
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund.